tirsdag 17. juni 2014

Moskusen på Dovrefjell


Moskusfeet er vanligvis cirka 2 meter lange, men de kan bli nærmere 2,5 meter. Skulderhøyden er normalt omkring en meter, men hannene kan i noen tilfeller bli opp mot 1,4 meter. Pelsen inkluderer langt beskyttelseshår som nesten rekker til bakken. Et voksent dyr veier vanligvis rundt 200 kg, men enkeltindivider kan bli over dobbelt så tunge. Dette er hurtige dyr med en toppfart på nærmere 60 kilometer i timen.
Om sommeren lever moskusfeet i våte områder, inkludert i elvedaler. De trekker mot høyereliggende områder om vinteren for å unngå dyp snø. De er drøvtyggere og om vinteren må de grave gjennom snøen for å nå ned til maten. Moskusfe er sosiale og lever i en flokk som vanligvis er på rundt 10–20 dyr, men noen ganger over 100. Vinterflokker består av voksne av begge kjønn såvel som unge dyr. Under paringssesongen konkurrerer hannene om dominansen og en voksen okse driver de andre hannene ut av gruppen. Flokkene er kjent for å gå i forsvarsformasjon, en rund sirkel med ungene innerst, når de føler seg truet.
Hunnene når kjønnsmodenhet i toårsalderen og hannene blir kjønnsmodne etter fem år. Svangerskapet varer i 8 måneder, men i enkelte tilfeller også 9. Omtrent alle svangerskap ender med en enkelt kalv. Kalven dier i ett år, men kan spise gress allerede en uke etter fødselen.
Moskusfeet er opprinnelig fra Arktisk Canada, Grønland og Alaska. Den alaskiske bestanden ble utryddet på slutten av 1800-tallet eller begynnelsen 1900-tallet. Moskusfeet har siden blitt reintrodusert til Alaska. Den har også blitt importert til Nord-Europa, inkludert Norge og Russland. Til Norge kom moskusfeet i 1931 fra Grønland og har siden også blitt etterfylt. Moskusfeet var nær ved utryddelse ved et punkt, men har kommet seg igjen etter å ha blitt beskyttet mot jakt. Verdens bestand ble i 1999 estimert til å være mellom 65 000 og 85 000 og stigende. Spesielt i områder hvor arten ble introdusert i løpet av 1900-tallet.






tirsdag 10. juni 2014

Gråsissik (brunsissik) Common redpoll

Gråsisik, fugleart i finkefamilien. Litt større enn grønnsisik. Gråbrunt mørkstripet med karminrød panneflekk, svart hakeflekk og hos hannen dessuten lyserødt bryst. Typisk frøspiser som utenfor hekketiden ofte streifer rundt i småflokker på næringssøk, av og til i følge med grønnsisik. Hekker sirkumpolart i arktiske og tempererte strøk, i Norge over store deler av landet bortsett fra snaufjellet og lavlandet fra Vest-Agder til svenskegrensen. I Sør-Norge mest vanlig i bjørkebeltet. To underarter opptrer her i landet. C. flammea flammea er den vanligste, men i Sør-Norge forekommer også brunsisikC. flammea cabaret. Reiret plasseres på en greinkløft eller i en busk. De 4–6 blåhvite eggene med lysebrune flekker ruges av hunnen i ca. 12 dager før de klekkes. Ungene flyr ut av reiret etter ca. 12 dager. Streif- og trekkfugl. I vinterhalvåret streifer C. flammea flammea oftest omkring i Nord- og Mellom-Europa, mens det er ukjent hvor norske brunsisiker oppholder seg.












lørdag 7. juni 2014

Lunde, fugleart i alkefamilien. Den har svart overside og hvit underside som alke og lomvi, men hvite kinn og et meget stort, flerfarget nebb, flattrykt fra sidene (dialektnavn: sjøpapegøye). Bena er røde, og fuglen står, som den eneste av alkefuglene, med letthet i oppreist benstilling. Vekt 400–500 g, atskillig mindre enn alke. Ruger langs det nordlige Atlanterhavet og områdene fra nordøstlige Canada til Novaja Zemlja. Den sørligste koloni, i Bretagne, ble omtrent utryddet av oljekatastrofen ved forliset av Amoco Cadiz i 1978. Norges sørligste hekkelokalitet ligger i Rogaland. Lunden legger sitt ene egg enten inne i steinurer, eller i jorden i opptil 2 m lange ganger som den graver. Egget ruges i 40–45 døgn, og ungen blir i reiret i 6–10 uker. Vår tallrikeste art i fuglefjellene, med ca. 2 millioner hekkende par i 1990-årene, hvorav omkring en fjerdedel på Røst. Næringsmangel har ført til minimal reproduksjon på Røst i løpet av de siste to tiårene. Dette har sammenheng med at lundene på Røst har basert seg på sildeyngel som hovednæring for ungene. Sammenbruddet i den atlanto-skandiske sildestammen pga. overfiske har ført til at de store mengdene av sildeyngel som normalt passerer Røst-området når lundeungene klekkes, er uteblitt. Hekkesvikten har ført til en gradvis nedgang i bestanden av voksne fugler. Ved inngangen til 2000-tallet ble hekkebestanden på Røst estimert til rundt 450 000 par, noe som utgjør mindre enn en tredjedel av bestanden før tilbakegangen begynte. En mengde voksne fugler dør av oljeforurensning og i fiskeredskap. En ringmerket norsk lunde ble minst 29 år (merket som voksen). En god del lunder opptrer langs norskekysten om vinteren, men de fleste sprer seg antagelig over enorme områder i det nordlige Atlanterhavet. Et par norske, ringmerkede lunder er tatt bl.a. på Grønland. Hornlunde og topplunde.