followers

mandag 23. januar 2017

Litt av hvert av bilder som er tatt siden september 2016- januar 2017

Litt bilder av Ekorn  og noen av våre rovfugler som Hønsehauken og Musvåken.Og litt bilder av små
fugler som spettmeis,heipiplerke,sidensvans samt noen kråkefugler og vadere.En haukugle og en vandrefalk er det vel også her .













søndag 25. september 2016

Vandrefalken

                                                       Vandrefalk


Vandrefalk, til dels kalt pilegrimsfalk (svensk) og ferdafalk, fugleart i falkefamilien. Vår største falk etter jaktfalk. Hunnfuglen er størst som alltid hos rovfuglene, og vekten kan variere fra ca. 0,5 til 1,4 kg. Den mørke skjeggstripen på hvert kinn er svært markert (motsatt jaktfalk), og undersiden hos gammel fugl er gråhvit med tette, svarte tverrbånd helt ned til tarsen. Oversiden er gråblå til brunsvart. Gammel fugl har gule ben, ungfuglen grønngule eller blågrå.
Utbredt med flere underarter over hele verden, men har siden ca. 1950 avtatt mye i antall overalt som følge av utstrakt bruk av giftstoffer i naturen. I Norge var den tidligere hekkefugl over hele landet fra kysten til opp i bjørkebeltet, og omkring år 1900 hekket minst 1000 par her. I 1966 og 1977 var antall hekkende par i Norge muligens nede i bare ca. 10–15. Senere har bestanden tatt seg opp igjen, og i 1995 ble den anslått til 250–300 par. På 2000-tallet omfatter den trolig rundt 500 par.
Reiret plasseres oftest på en berghylle, sjeldnere i gamle kråkefugl- eller rovfuglreir i trær eller på bygninger. De 2–5 eggene ruges hovedsakelig av hunnen i 29–32 dager. Ungene blir flygedyktige 5–6 uker gamle. Vandrefalken ernærer seg av mindre fugler opp til ca. kråkestørrelse; disse blir alltid tatt i luften. Den er antagelig den raskeste luftakrobat blant falkene, og skal i stup kunne oppnå ca. 300–400 km/h.
De fleste norske vandrefalker trekker til det sørvestlige Europa.


                                         VandreFalken lander med bytte på stranden
                                              På jakt.
                                                   I svevet
                                           I full fart
                                              Speider langs land
                                                          På vei inn før landning
                                                          Lander
                                          Med bytte ei måke

søndag 7. august 2016

Rådyr ,Roedeer


Rådyr er en partået klovdyrart ihjortefamilien, og Norges minste hjortedyr.
Det er brunrødt til grått med en stor hvit flekk rundt halepartiet, også kjent som speilet. Et rådyr har en skulderhøyde på mellom 64–89 cm og veier ca. 15–37 kg. Kroppen er mellom 95–135 cm lang og halen er mellom 2–4 cm. Hannen, som også kalles råbukken, har et kort, rett og spisst, 2–3 tagget gevir. Hunnen har ikke gevir og kalles eller rågeit. Rådyret har brunsttid i perioden juli-august, og ungene fødes i april-juni. Drektighetstiden varer 294 døgn, hvorav 150 døgn er forsinket innplanting.

 I Norge fantes det bare en liten bestand rådyr noen steder i Østfold omkring 1900. Siden 1930 har bestanden økt sterkt, og dyret finnes nå over hele landet. Bestanden er tettest sør for Nordland, med spredte streifindivider nord til Finnmark. Arten er fortsatt under spredning. Den totale bestanden er vanskelig å anslå, men det var trolig rundt 150 000 rådyr i Norge i midten av 1990-årene.

 Rådyr forekommer i skogområder, skogkanter og kulturmark over hele Europa. De er utbredt over det mest av europa, til grenseområdene mot asia, i vestlige russland, ukraina, kaukasus, nordlige syria, irak og iran. Øst for disse grenseområdene, til sibir, kina og korea, finnes sibirsk rådyr, C. pygargus, som tidligere ble regnet som en underart av det europeiske rådyret.




onsdag 13. april 2016

HØNSEHAUKEN

Hønsehauken


Hønsehauk, fugleart i haukefamilien. Hannen på ca. 600–1100 gram er bare halvparten så tung som hunnen på ca. 900–2000 gram. Vingespenn ca. 100–130 cm. Oversiden gråbrun, undersiden hvit med smale, mørke tverrstriper hos fullvoksen fugl. Inntil ca. to år gammel har ungfuglen mer gulhvit underside med langsgående, mørke dråpeflekker. Lang, gul og naken tars. Relativt brede og korte vinger, og lang hale med mørke tverrbånd.
En relativt vanlig dagrovfugl, men sees likevel sjelden. Sees omtrent aldri i seilflukt (motsatt fjell- og musvåk), men skyter under jakt lynfort frem fra tett skog i lav flukt. I Norge har den tilhold i tett skog over det meste av landet.
Reiret legges i et stort tre i storvokst skog. De 3–4 eggene ruges i 35–38 dager, og ungene forlater reiret etter ca. 40 dager.
Antall utbetalte skuddpremier for hønsehauk per år i Norge sank fra over 4000 før 1918 til vel 1700 omkring 1960. Fra 1964–70 var årsgjennomsnittet 662 felte hønsehauk. Siden 1971 har den vært totalfredet med små, lokale unntak. Den norske bestanden teller i dag trolig 2000–3000 par. Enhver skuddpremie er bortfalt. Stand-, streif- og trekkfugl. Utbredt med flere underarter over store deler av den nordlige halvkule.










onsdag 6. januar 2016

Musvåken

                                         Musvåk, fugleart i haukefamilien. Ligner fjellvåk og vepsevåk (særlig i flukten), og har bare tilhold i lavlandet. Hos alle tre artene kan hunnen være dobbelt så tung som hannen.






                                         Musvåken veier ca. 600–1500 g. Fargene varierer, spesielt i mørkhetsgrad. Mørkebrun spraglet, halen med mange smale tverrbånd, motsatt fjellvåk, som har hvit halerot med bare ett bredt, mørkt bånd i enden. Musvåk og vepsevåk har nakne tarser, motsatt fjellvåk. Reiret legges som oftest i trær, men også i fjellvegger. De 2–4 gråhvite eggene med mørke flekker ruges i 33–35 dager. Hunnen tar en større andel av rugingen enn hannen. Ungene holder seg i reiret i 6–7 uker før de blir flygedyktige.





                                         Musvåken lever hovedsakelig av smågnagere, slanger og frosk. Musvåken hekker i hele Europa og Sentral-Asia, i Norge på sørlige Østlandet, og meget spredt på Vestlandet og i Trøndelag, sjeldent nord til Saltdal. Musvåken har avtatt betydelig i antall etter ca. 1920. Trekkfugl, men kan en sjelden gang overvintre i kyststrøk i Sør-Norge. Totalfredet. En ringmerket musvåk i utlandet ble 25 år gammel.






torsdag 1. oktober 2015

Jaktfalk

Jaktfalk ( Falco rusticolus) er en rovfugl (falconiformes). Det er den største av falkeartene. Jaktfalken hekker i arktiske kyststrøk og på øyer i Nord-Amerika, Europa og Asia. Den er for det meste stedbunden, men streifer en del etter at hekkesesongen er over og på vinterstid.Alle bildene er tatt på Revtangen Jæren Rogaland Norge .  :)


Denne arten er en veldig stor falk, på størrelse med de største våkene. Hannene er 48 til 61 cm lang, veier fra 800g til 1350g og har vingespenn på 110-130 cm. Hunnene er kraftigere og større, fra 51 til 65 cm, veier fra 1180g til 2100g og har vingespenn på 124-160 cm. Jaktfalker er bortimot en mellomting mellom en stor vandrefalk og hauk i generell oppbygning. De er umiskjennelige falker med spisse vingetipper samtidig som de er mer tettbygd, mer bredvingede og langhalede enn vandrefalken.
Fjærdrakten er høyst variabel i denne polyformistiske arten; de arketypiske variasjonene er hvit, sølvfarge, brun og svart, skiftende gjennom et kontinuerlig spekter fra nesten helhvite fugler til veldig mørke varianter. Den brune varianten skiller seg ut fra vandrefalken ved at den kremfargede bunnfargen i halspartiet videre opp mot nakken vises som striper på pannen og hodet, kjennetegnes ved at hodet har mindre kontraster enn vandrefalkens karakteristiske mørkebrune hode og kinnskjegg. Den svarte varianten kjennetegnes ved å ha svarte flekker på buken til forskjell fra vandrefalkens smalere tverrstriper. Hvite varianter er umiskjennelige, ettersom de er de eneste falkene med dominerende hvit farge. Sølvfargede varianter ligner på lysegrå, stor slagfalk
Det er ingen fargeforskjell mellom hannfugler og hunnfugler. Ungfuglene er jevnt over mørkere og brunere enn tilsvarende voksne fugler.