Mandarinand,Mandarinduck,Aix galericulata

Mandarinand, fugleart i andefamilien. En mellomstor gressand. Hannen har praktfulle farger, og noen av vingefjærene står rett opp fra ryggen som to rødbrune seil. Hunnen brungrå med hvite hodetegninger. Stammer fra Øst-Asia, men er innført til Europa og hekker i halvvill og vill tilstand enkelte steder. Hekking og hekkeforsøk er påvist noen få ganger også i Norge.

Musvåk, common Buzzard

Musvåk, fugleart i haukefamilien. Ligner fjellvåk og vepsevåk (særlig i flukten), og har bare tilhold i lavlandet. Hos alle tre artene kan hunnen være dobbelt så tung som hannen.
Musvåken veier ca. 600–1500 g. Fargene varierer, spesielt i mørkhetsgrad. Mørkebrun spraglet, halen med mange smale tverrbånd, motsatt fjellvåk, som har hvit halerot med bare ett bredt, mørkt bånd i enden. Musvåk og vepsevåk har nakne tarser, motsatt fjellvåk. Reiret legges som oftest i trær, men også i fjellvegger. De 2–4 gråhvite eggene med mørke flekker ruges i 33–35 dager. Hunnen tar en større andel av rugingen enn hannen. Ungene holder seg i reiret i 6–7 uker før de blir flygedyktige.
Musvåken lever hovedsakelig av smågnagere, slanger og frosk. Musvåken hekker i hele Europa og Sentral-Asia, i Norge på sørlige Østlandet, og meget spredt på Vestlandet og i Trøndelag, sjeldent nord til Saltdal. Musvåken har avtatt betydelig i antall etter ca. 1920. Trekkfugl, men kan en sjelden gang overvintre i kyststrøk i Sør-Norge. Totalfredet. En ringmerket musvåk i utlandet ble 25 år gammel.

Ung hannhauk

Hønsehauk er en fugl i haukefamilien. Hønsehauken foretrekker storvokst og gammel barskog. Den har korte, brede vinger og lang smal hale som gjør at den er godt egnet til styrtjakt og kan fly raskt mellom grener og trær

                                       NØTTESKRIKE



Nøtteskrike, fugleart i kråkefamilien. Lengde ca. 35 cm, vekt 140–180 g. Rosa brun, svart og hvit med markert vingefelt vakkert vatret i blått, svart og hvitt. Hekker i hele Europa og østover til Stillehavet, i Norge på Sør- og Østlandet til Nordland, sjeldnere på Vestlandet. Den observeres jevnlig så langt nord som til Finnmark.
Bygger reir i trekroner i blandingskog eller barskog. De 4–8 olivengrønne eggene med mørke flekker ruges hovedsakelig av hunnen i 16–17 dager. Ungene blir i reiret til de er flygedyktige ca. 3 uker gamle. Spiser nøtter, mus, fugleegg m.m. Har et stort lydregister, som ofte kan minne om andre fuglearter. Standfugl og streiffugl.

                                                     Fjellvåk

Fjellvåk, fugleart i haukefamilien. Kroppsstørrelse omtrent som hønsehauk, men fjellvåken har en utpreget sveveflukt høyt oppe i luften mens hønsehauken mest flyr med raske vingeslag i skogområder. Hunnen, som er størst, kan ha et vingespenn på ca. 1,4 m. Fjellvåken har brede, lange vinger med samme fluktsilhuett som kongeørn. Lys underside med en markert mørk flekk ved vingeknoken, mørkebrun buk og mørkt bånd i enden av den lyse halen. Tarsene er fjærkledde. Fjellvåken har en sirkumpolar utbredelse og er en av våre vanligste rovfugler over store deler av landet. Etter en sterk tilbakegang i 1950- og 1960-årene har bestanden tatt seg opp igjen her i landet og etablert seg i nye områder. I gode smågnagerår hekker nå trolig 5000–10 000 par i Norge. I Sør-Norge mest knyttet til fjelltraktene, men kan også hekke meget spredt i skog til dels helt ned mot Oslo. Da ligger reiret ofte i store furutrær, men hekking i fjellvegger er ellers mest vanlig. Fjellvåken lever overveiende av smågnagere (mus og lemen) og har vært totalfredet siden 1971. Trekker i sørlig og sørøstlig retning særlig til det sørøstlige Europa, men noen ganske få kan overvintre ved norskekysten. Av slekten Buteohekker to arter i Norge, fjellvåk og musvåk.

                                                     JORDUGLE


Jordugle, fugleart i uglefamilien. Ca. 38 cm lang eller omtrent som kattugle, men den veier oftest mindre: 230–500 g. Jordugla er spraglet i rustbrunt og gulbrunt og vingespennet er ca. 1 m. De brunsvarte flekkene på håndsvingfjærene er store og dråpeformede (den ligner hornugle). Arten er utbredt i Europa, det nordlige Asia og Nord- og Sør-Amerika. Som vintergjest forekommer den også i den orientalske region og i Afrika. Slekten Asio har 6–7 arter, deriblant hornugla i Norge. Jordugla hekker hos oss så å si bare i smågnagerår, langs skoggrensen og i snaufjellet over hele landet, fra Vestlandet til Nord-Norge også langs kysten. Reir legges på bakken, med opptil 14 egg i store museår. Jordugla er relativt dagaktiv, men jakter helst i skumringen. Den er sammen med hornugla eneste regulære trekkfugl blant uglene hos oss, men enkelte kan overvintre, bl.a. på fjellet i rike smågnagerår.

Sivspurven

Sivspurv, fugleart i buskspurvfamilien. Stor som en gråspurv og har brunspettet overside og hvit underside med brune spetter. Hannen har svart hode og strupeflekk og hvitt bånd rundt nakken (jf. lappspurv). Hekkefugl i hele Europa og Nord- og Sentral-Asia til Stillehavet. Hos oss mest i fjellskog og på fjellmyrer, men dessuten vanlig i våtmarker i lavlandet. Reiret, som plasseres på eller nær bakken, består av strå og plantestengler og fôres med fint gress og hår. De 4–6 olivenbrune eggene med enkelte mørke flekker ruges av begge kjønn i 13–14 dager. Ungene blir flygedyktige etter 10–13 dager. Overveiende trekkfugl, men enkelte overvintrer langs sørnorske kyster. De fleste norske sivspurver overvintrer i Sørvest-Europa.